Løftar seg blankt frå graset

I humanistisk lune løftar seg globusauge blankt frå graset og skodar dalen oppetter og nedetter i store, generaliserte sveip. Ikkje ukjent med sympati for det dei ser, og det som er gøymt i avstand og detaljar, søkjer dei innover etter tanken eller kjensla og utover etter kva det no er, om at dette, sånn og sånn, ukjent bygd og ukjent iblant att rive ned, er det som skal elskast, og her er mi adekvate evne, her hender laga for å gripa, her føter for å trø i ikkje oppgitt veg.

Lepper pakkar ut som dei aldri kunne lyden av bustader og interiør, dei som fyller golva, det dei ikkje seier, fortel om ordtuben tom og himmelkvelven tørrkvitt lerret klemmer som eit lokk ned over oss. Under her er alt som er.